El Camino de Santiago

In 2001 I walked together with my friend Kriya, 33 days along El Camino de Santiago. A pilgrimage through Spain. We started one cold, April morning in Saint-Jean Pied de Port, in France near the boarder of Spain, and walked 800 km/500 miles across Spain to Santiago de Compostella. In 2002 I was back and walked 14.days together with my husband Kevin and son Robin (7). Two years later I was back once more and walked a week by myself, starting in Pamplona. I yearn to go back! The pictures are from all three trips.

...................................................

I 2001 vandret jeg og min venninne Kriya 33 dager langs El Camino de Santiago. Vi startet en kald april morgen i Saint-Jean Pied de Port,  ved Frankrikets grense mot Spania, og gikk 800 km gjennom Spania til Santiago de Compostella. I 2002 var jeg tilbake og gikk 14 dager sammen med Kevin og Robin ( 7.år). To år etter gikk jeg en uke alene fra Pamplona. Jeg lengter stadig tilbake! Bildene er fra alle tre turene.

20.april 2001: Første etappe gikk over Pyreneene. Det var godt at vi ikke visste hva vi gikk til den første dagen. Uerfarenhet gjorde at vi gikk tom for mat og vann halvveis. Det begynte å bli kaldt og store snøflak dalte rundt oss. Stien snodde seg oppover og oppover, mens motet bare sank. 10 skritt - pust - 10 nye skritt.  Alt annet enn å komme seg videre ble borte. Jeg var for sliten til å tenke, jeg hadde bare energi til å bevege meg.......
........Og slik så de neste 33 dagene ut, på godt og vondt. Det var ikke noe annet å gjøre enn å gå, og det var uttrolig befriende.  Jeg beveget meg framover på smale stier, på grusveier, forbi vinranker, gjennom søvninge landsbyer, over fjell og på asfalt gjennom store byer.  Hele veien guided videre av gule piler.

 

Kroppen min var i konstant bevegelse og jeg mistet begrep om tid og sted. Alt var her og nå. Ny køyeseng hver natt, noen nye fjes, noen etterhvert kjente og kjære.  Forskjellen på et godt eller dårlig overnattingssted, var hvem som dukket opp om kvelden, mente en amerikaner jeg møtte.  

Jeg skjønte hva han mente da vi etter en haggelstorm nådde Belorado, med et trekkfullt og utrivelig refugio.  Fuktige madrasser, ingen tepper, puter eller varmt vann, men mennenskene som var der varmet opp hele stedet. En temperamentsfull Senora fikk samlet oss rundt et langbord og serverte glovarm potetsuppe og brød, mens hun passet på at tøyet vårt tørket. Folk fra 10 nasjoner satt tett og delte erfaringer, minner og tanker om livet. Det ble den beste kvelden på hele turen!

Det jeg hadde trodd skulle bli en kulturell og spirituell reise, ble til et fysisk slit. Driven bak planleggingen ble borte for meg og jeg druknet i utmattelse. Svette, tårer og latter skylte ut års lagring av sorg, og jeg følte meg renset.

Det var en prosess som grep tak i meg og drev meg framover. Noe i meg fikk meg til å gå og gå og gå.

Gleden over de enkleste ting ble overveldende. Å være ute i naturen hver dag i all slags vær. Små pauser i skyggen av et tre, avkjøle varme føtter i en bekk, drikke en stor kopp kaffe med melk i en liten bar. Mest av alt, var det samværet med andre pilegrimmer vi møtte, som gjorde inntrykk. Noen traff vi bare for et øyeblikk, andre dukket opp hver dag. Det ble et samhold mellom oss som var unikt. Vi var som en flokk hjemløse vesener, som måtte gi hverandre mot til å fortsette. Vi ble ett folkeslag, vi med kamskjellet dinglende fra sekken og vandrerstaven i hånden.

Likevel var jeg alene, og nøt friheten ved det. Jeg gikk for meg selv om dagen, og møtte opp med Kriya om kvelden. Hadde små samtaler med "tilfeldige" møter underveis. Lokalbefolkningen vinket ofte og ønsket oss "Buen Camino", trailere blåste forbi mot sine mål og tutet oppmuntrende.

Jeg vasset i et hav av tid. Sakte gled jeg framover som en snegle, men alt jeg eide og hadde på ryggen. Enkelte dager var hjernen som en radio og tok inn alt fra musikk til samtaler med gamle kjente. Minnene strømmet på. Andre dager var hjernen tom og jeg sto stille, mens landsskapet beveget seg. 

Dette frodige, nydelig landskapet.  Knallrøde valmuer mot grønt gress. Gjetere med flokker av sauer opp etter åssidene. Trolske eucalyptusskoger med små dammer hvor froskene holdt morgenkonserter. Det kjærkomne synet av et kirkespir, som betydde at vi var framme for kvelden.

Tid nok til bare Å VÆRE. Slippe taket i bekymringer. Smake på savnet av familien hjemme. 

Og så er det over. Da vi endelig har blitt vant til det merkelige livet langs veien, er vi fremme. Det går opp for oss med et snev av vemod at i morgen er det ikke noe sted å gå til.  Målet er nådd. Vi står på plassen foran den praktfulle katedralen i Santiago og skjønner for første gang hva folk mente, når de sa at VEIEN var målet. Det er når vi kommer hjem at "El Camino" virkelig begynner.

Jeg la igjen noe av meg selv langs denne gamle pilegrimsruten, som så mange har gjordt før meg. jeg vet ikke helt hva jeg kom for å gjøre, men føler at "oppdraget" er utført og jeg er fri til å gå videre.

Jeg skal nå legge ut på den veien som fører meg gjennom resten av livet, og jeg ser klart for meg valget mellom å være tilskuer eller deltager på denne ferden. 

EULTREIA!  - gå forover med mot. Buen Camino!