BLÅ SJEL

En gjennomsiktig skjønnhet,

der sjelens blå tone skinner igjennom.

Der kjærligheten

er uforanderlig og sterk.

Der kjernen er en skinnende perle. 

En gjemt skatt på havets bunn. 

Trygt og skjermet i et skjell. 

Et blåskjell?

Et skjeldent møte.

En vakker gave.

En uendelig glede.

Slik er en blå sjel.

 

(Copyright Ingunn Anamaya Moseng 2003)

MALERIETS REISE

I den hvite stillheten plantet jeg et frø.

En ensom valmue sprang frem, rød og pulserende,  som et bankende hjerte.

Der fikk den stå en stund og nikke stolt i en åker av gule strå.

Den Ölandske vinden kom og satte kronbladene i bevegelse.  Tre av dem rev seg løs og fløy bort på fulgevinger.

En dans i frihet endte i armene på en bjørn.  Ekkoet av et brøl ringte i ørene da de

stupte ned i havet. 

Med delfiners letthet svømte de rundt i ring til de var mettet av alt det blå.

Fingertuppene ble med på leken og vasket fram et lite ansikt, sorgtungt og dystert. Penselen for rundt og prøvde å trøste. 

Da mørket senket seg over bildet, steg månen opp av havet og gjorde alt godt igjen.

Innkapslet i et nettverk av årer vibrerte den i en symfoni av fiolette toner.

En hinne brast og et ansikt kom til syne.  Dryppende av lys, bredte hun ut sine vinger for første gang. Hun lukket øynene og gjorde seg klar for en ferd inn i en ny verden.  Der, i den hvite stillheten,  skulle hun plante et frø.

(Copyright Ingunn Anamaya Moseng, 2006)